Kapittel 2
                     FATALT

Det er ettermiddag mandag den 16.august 2010. Første planleggingsdag i det nye skoleåret var nettopp avsluttet. Jeg kjørte opp bakken fra skolen da mobilen ringte kl 15.55 presis. På den store snuplassen til skolebussene stoppet jeg bilen.

Jeg visste allerede alt for godt hva det gjaldt og var jo nettopp startet på tur tilbake til det eneste jeg hadde tenkt på hele den dagen.

Ja, det er operasjonsoverlegen på Kvinneklinikken som ringer. "Du må komme med en eneste gang, vi holder på å miste henne". Operasjonen hadde ikke gått bra og legen visste ikke om hun kunne overleve neste time.

Jeg ringte mine barn slik at de også kunne komme raskest mulig.

Det hastet. Når jeg nærmet meg Åsane stod bilkøen i den vanlige uendelige kilometerlange ro frem mot den gamle rundkjøringen. Mangfoldige ganger hadde jeg sett 'snikerne' kjøre gang- og sykkelstien til høyre for veien. I dag fikk det være min tur. Jeg ringte 112 og fortalte hva jeg gjorde, og om operasjonen, og at det hastet. En utrolig hyggelig politikvinne ba meg holde samtalen i gang, og ga meg lov å kjøre. Frem til første avkjøring gikk greit. På neste strekning frem mot undergangen før rundkjøringen var bommen stengt slik at bare syklister kom gjennom. Så ble det å rygge halve strekningen tilbake. Bortkastet tid, og ny køståing i ettermiddagsrushet.

Hvorfor var jeg ikke der på Kvinneklinikken under operasjonen og ventet? Hvorfor i alle dager hadde jeg dradd på arbeid midt oppe i en slik alvorlig krise? Jeg visste jo godt at Anne Berit var alvorlig syk av sin kreft og ikke lenger hadde noen reelle sjanser til et langt liv.

Jo, det har et svar. Denne mandag var det skolestart, og jeg stod i overhengende fare for å miste både min Anne Berit og min stilling ved Arna videregåande skule.

For hennes liv jobbet legene. For min fremtid måtte jeg kjempe selv. Og på sykehuset kunne jeg ikke få gjort noe annet enn å vente på en operasjon som skulle vare i mange timer. Så etter legens råd og med alskens kvaler dro jeg derfra på arbeid når hun ble trillet til operasjon.

Jeg rakk derfor frem til min arbeidsplass på andre siden av byen ved lunsjtider og deltok i fellessamlingen frem til dagens slutt.

Igjen et stort hvorfor? Jo, tre dager tidligere, fredag den 13.august 2010, ble det krevd at jeg midt oppi all denne sykdom skulle stille i møte med personalsjef HR-direktør Geir Davidsen inne i Bergen på Fylkesbygget. Og både han og skolens rektor Magne Wiik farer der umenneskelig frem og demonstrerer deres reinspikka ondskap. Og denne 'rektor' løfter seg halvveis fra stolen og roper ut "Løys han frå stillinga si". Dette etter at fylkeskommunens Seniorrådgiver Jan Kåre Greve hadde antydet i møtet at det kunne gå mot oppsigelse av meg. Rektor ropte ut igjen og igjen og igjen. Situasjonsbildet sitter som spikret. Disse djevelske hunder på den andre siden av bordet.

Slik var møtet denne fredag den 13. Og min psyke ble aldeles ødelagt. Fylkets hovedverneombud og også skolens hovedvernombud stod etterpå et kvarters tid sammen med meg utenfor fylkesbygget til litt debriefing og forsikret seg om at jeg kom til hektene før jeg fikk dra fra dem opp til Anne Berit på Kvinneklinikken.

Så ble hennes situasjon akutt, og mandag formiddag ble hun kjørt til operasjon.

Uten å vite hva som var best å gjøre fant jeg da ut at jeg burde dra på arbeid og vise denne rektor Magne Wiik at jeg på ingen måte var 'løyst frå min stilling' slik han så ettertrykkelig hadde uttrykt.

Det er aldeles nifst hva enkelte mennesker i ledende posisjoner kan finne på av utspekulert djevelskap mot andre mennesker oppi deres livskrise, - og i sær mot de folk de er satt til å lede. Det er tydelig at denne 'rektor', denne 'seniorrådgiver' og denne 'personaldirektør' utmerket godt visste hvilke knapper som skulle trykkes på for å bryte ned et menneske.

Så ble også jeg fra samme kveld innlagt på Kvinneklinikken, sammen med Anne Berit, og ble hennes støtte i kamp for å vinne litt av livet tilbake en siste tid.

Beskjeden fra overlegen var dessverre ikke til å misforstå. Hun kunne ikke overleve lenge etter en slik fatal operasjon. Det ville bare dreie seg om dager eller uker.

Hun lå der i sengen tilkoblet sykehusets apparater. Daglig trente vi armer og bein. Til å begynne med ved at jeg løftet dem for henne, én for én igjen og igjen, inntil hun merket at hun hadde dem og hvordan hun litt etter litt fikk nervene tilbake med litt kontroll over musklene og kunne styre dem litt selv.

Etter å ha holdt på med dette noen uker var det klart for at hun kunne overføres til Røde Kors sykehjem. Ja, til palliativ avdeling. Avdelingen for døende pasienter. Listen var lagt. Men hun trente det hun maktet og kom seg til alle sin forbauselse ut av sengen og over i både rullestol og gåstol. Til slutt klarte hun å gå selv uten støtte igjen. Og etterhvert ble det mulig å få permisjon til å dra hjem en test-tur før utskriving fra sykehjemmet.

Det ble dessverre bare for en kort periode, og med gjentatte innleggelser på Kvinneklinikken igjen. Tilbake til Røde Kors sykehjem ønsket hun seg ikke mer. Betjeningen var alltids hyggelige nok, men de manglet både utstyr og fagkunnskap til å ta seg av hennes sykdom. Det var uten tvil dødens avdeling og ikke livets.

Ved første utskriving fra sykehjemmet fikk vi resept, en lang 'handleliste' for hva hun trengte hjemme til hjelpemidler for henne, meg og hjemmesykepleien. Det virket fornuftig nok, og jeg dro på apoteket i Arna for å få ut alt sammen.

Til alt hell, på apoteket fantes en våken farmasøyt! Hun kunne fortelle at alt dette utstyret som legen på Røde Kors sykehjem hadde gitt resept på var aldeles feil. Dette kunne hun fortelle uten å ha sett pasienten eller vite noe om henne. Hun ba meg omgående kontakte apotekets spesialister i Fyllingsdalen. Her fikk vi behandlingsmidler som straks hjalp og lindret sårene og fikk dem til å begynne å gro allerede det første døgnet.

I sterk motsetning til hva som hadde skjedd på sykehjemmet.

Røde Kors sykehjem hadde simpelthen feilbehandlet Anne Berit i 5 uker under innleggelsen der. Jeg forstod det allerede de første dagene når sykehjemmet ba meg dra på apoteket og skaffe sinksalve. Legen og sykepleierne der var komplett ubehjelpelige. Jeg henvendte meg til en av de andre legene og ba om at Anne Berit ble overført til brannskadeavdelingen på Haukeland sykehus på grunn av hennes syreskader på huden. Jeg fikk bare krystallklar beskjed tilbake om at hun skulle ingen steder fra dette sykehjemmet. Hun var døende.

Når hun likevel en periode kviknet så mye til, tross ulike legers 'spådommer', at hun fikk dra hjem fikk vi altså endelig hjelp. Av et apotek! Av Boots apotek på Øyrane i Arna som ba oss omgående kontakte deres avdeling i Fyllingsdalen. Her ble vi møtt av hele 3 farmasøyter og spesialister på området.

På Boots apotek i Fyllingsdalen spurte de om de fikk lov å ringe Haukeland sykehus der og da og skaffe time til henne. Intet var mer ønsket. Ingen lege hadde gjort noe! Så trår apoteket til ! Dette apoteket ordnet omgående time på stomiavdelingen, og vi dro opp. Her fikk hun straks kyndig hjelp fra sykepleieren der.

Utrolig nok, hun kom jo fra Kvinneklinikken på Haukeland sykehus uten å ha fått denne hjelpen, og ut til Røde Kors sykehjem som direkte forverret hennes sykdom ved sin ubehjelpelige behandling, og som nektet henne å komme tilbake til Haukeland for behandling.

Ingen lege eller noen på Kvinneklinikken hadde sendt henne til deres egen stomi-sykepleier, og ingen lege eller noen på Røde Kors sykehjem besørget dette. Tvert om hentet Røde Kors sykehjem inn en selger for et privat firma som fikk deres tillatelse til å teste et produkt på henne. Når jeg kom på visitten hadde dette laget nye store etseskader rundt såret på magen. Røde Kors sykehjem er rene amatører og livsfarlige.

Og så ordner Boots apotek dette på null komma null. Helsevesenet i Norge er uten tiltro.

Etter stadige forverringer av selve kreftsykdommen blir det flere og flere innleggelser på Kvinneklinikken igjen. Hun testes på ulike vis. Når hun med lukkete øyne må føre pekefingeren til nesen bommer hun med flere centimeter. Spredning til hjernen viser også på røntgen nå.

Ubønnhørlig gikk det mot overføring til Røde Kors sykehjem på nytt. Hun var redd for å måtte dra dit, og ville heller på Haraldsplass. Men ingen bønner nyttet, og hun ble igjen sendt til amatørene på Røde Kors sykehjem. Vi fikk forsikringer fra Kvinneklinikken om at hun skulle få motta samme livsforlengende behandling etter overflytting. Dessverre skjedde ikke det. Røde Kors sykehjem skar alvorlig ned den intravenøse væsketilførsel til det halve, de satte opp noen nye medisiner, og hun ble hurtig svakere. Det tok bare fire dager etter overflyttingen, så ebbet livet ut.

Jeg husker enda ordene fra sykepleieren "du skal få en medisin som virker bedre", og hun takket ja. Samme fredag ettermiddag kom familien etter tur for et siste farvel. I sekstiden orket hun ikke mer og ville utsette et siste besøk av barnebarna til dagen etter.
Kvelden kom, dette var kvelden fredag 11.mars 2011 hvor tsunamien flommet inn over Japan og Fukushima atomkraftverk. Lik tsunamien sine enorme ødeleggelser ble også våre liv rasert og tatt fra oss den kveld.

Det ble natt til lørdag og morfinen gjorde sin virkning og gjorde avslutningen av livet til en smertefri døs.


Annonsene er fra Google og trygge å trykke på, men trykk aldri på annonser som ber deg laste ned noe !